hits

Tap av statsborgerskap

Mange har med rette reagert p justisministerens uakseptable retorikk overfor det stortingskomiteflertallet som ikke stemte for vedta deler av regjeringens lovforslag om nye bestemmelser om tap av statsborgerskap.

Faksimile av innlegg p justisminister Sylvi Listhaugs Facebook-side 9, mars 2018

Mange har imidlertid tilsynelatende ikke satt seg helt inn i selve lovforslaget og hvilken del av det som Stortingets kommunal- og forvaltningskomite ikke ville vedta.

Justisministeren har selv bidratt til en grov feilfremstilling, nr hun har formidlet at det som ble stemt ned var hjemmel til ta statsborgerskapet fra "fremmedkrigere og terrorister". Den delen av forslaget som ble stemt ned, dreide seg om personer som ikke er dmt for noe.

Forslaget er nemlig todelt (og begge deler forutsetter av personen i utgangspunktet har et annet statsborgerskap i tillegg til sitt norske):

Den ene delen er at det som del av straffedommen mot personer som er funnet skyldig i visse straffbare handlinger (herunder terrorhandlinger) og som i tillegg har "utvist fremferd sterkt til skade for Norges vitale interesser", som del av straffedommen kan dmmes til miste sitt norske statsborgerskap.

Denne delen av forslaget er i samsvar med hva som ble anbefalt i den offentlige utredningen NOU 2015:4 som regjeringen innhentet som grunnlag for arbeidet med mulig lovendring.

Denne delen av forslaget var det ogs flertall for i komiteen. Dette vil derfor sikkert bli vedtatt av Stortinget senere denne uken, som ny paragraf 26a i statsborgerskapsloven.

Den andre delen gr ut p at ogs personer som ikke er dmt for noe straffbart forhold, skulle kunne fratas sitt norske statsborgerskap, dersom vedkommende har "utvist fremferd sterkt til skade for Norges vitale interesser [...] av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser". Regjeringen har forsltt at dette kunne avgjres administrativt (det vil si av forvaltningen), slik at vedkommende person eventuelt selv m bringe vedtaket inn for domstolene, dersom han/hun ville f vedtaket overprvd.

Denne delen av forslaget er ikke i samsvar med anbefalingene i NOU 2015:4.

I komiteen var det imidlertid flertall for vedta selve hjemmelen, men flertallet mente at det kunne vre snakk om et s vidt inngripende vedtak, at det ? i likhet med i de tilfeller der det samme skjer som ledd i en straffesak ? burde besluttes av domstolene.

Det er alts bare i dette sprsmlet at regjeringspartiene Hyre og Fremskrittspartiet ikke fikk med seg komiteflertallet. P dette punktet ble det innstilt p at "Stortinget ber regjeringen om komme tilbake med forslag om at tilbakekall av statsborgerskap, uavhengig av rsak, skal avgjres av domstolen".

Uten g i dybden p sprsmlet her, nevner jeg at den delen av forslaget som ble stemt ned, ogs juridisk sett, reiser kompliserte og nyanserte sprsml.

Det dreier seg i utgangspunktet om en type inngrep som formelt sett typisk hrer under forvaltningen (med eventuell etterflgende domstolsprving av vedtaket). Samtidig kan det vre tale om svrt inngripende vedtak i enkelte av sakene, basert p dels vage kriterier - og der det i tillegg kan vre en fare for at man som grunnlag for vedtaket bygger p forhold som etter sin art er parallelle med forhold som er straffbare, men uten at man kan fre strafferettslig bevis for dem.

Dersom et slikt vedtak i et konkret tilfelle i realiteten m regnes som straff i henhold til Grunnloven og/eller Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), er det ingen tvil om at avgjrelsen m treffes av en domstol, fr den kan gjres gjeldende.

Det er lett se at nr vilkrene ellers fremstr som like som i tilfellene der personen faktisk er dmt for straffbare terrorhandlinger, vil det kunne vre fristende for forvaltningen benytte det alternativet der man ikke behver ta ut tiltale og bevise straffeskyld. Der hvor vedtaket i realiteten fremstr som en omgelse av de strafferettslige rettssikkerhetsgarantiene, vil det vre problematisk at det er forvaltningen som treffer avgjrelsen.

I andre tilfeller vil det derimot kunne vre innenfor bde Grunnloven og EMK, og i samsvar med den alminnelig arbeidsdeling mellom forvaltningen og domstolene, at vedtaket treffes av forvaltningen, med rett til etterflgende prving av vedtaket i domstolene. Det forutsetter imidlertid selvflgelig at prosessen for vrig tilfredsstiller de ndvendige krav til forholdsmessighet og rettssikkerhet.

Selv om det ikke foreligger rettspraksis som har avklart dette generelt, viser avgjrelser fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) at ogs administrative vedtak kan aksepteres i slike saker. Dette dreier seg imidlertid om helt konkrete vurderinger i den enkelte sak. Det er for eksempel forskjell p vedta tap av statsborgerskap der den det gjelder selv befinner seg og har familien sin i det andre landet og ellers har svak tilknytning til Norge, enn der personen bor og har ektefelle og barn i Norge. Dette innebrer likevel i utgangspunktet bare at forholdsmessighetsvurderingen vil mtte vre strengere i noen av sakene. Det betyr ikke ndvendigvis at selve ordningen med at det opprinnelige vedtaket treffes av forvaltningen, vil underkjennes.

Det er med andre ord legitimt ? i alle fall rent juridisk ? mene det bde ene eller det andre p det ene punktet i lovforslaget som flertallet i stortingskomiteen innstilte mot vedta.

Nr justisministeren beskylder stortingsflertallet for mene at "terroristenes rettigheter er viktigere en nasjonens sikkerhet", er det imidlertid bde en direkte feilaktig fremstilling av premissene og uttrykk for en uholdbar retorikk og bildebruk i et demokrati.

Det blir imidlertid ogs dels feil, dels betydelig overdrevet, nr mange fremstiller denne delen av regjeringens forslag som et penbart rettstridig angrep p Grunnloven.

Det er likevel all grunn til vre generelt skeptisk til en hjemmel for rent administrativt stemple noen som en folkefiende, som grunnlag frata vedkommende statsborgerskapet, uten at personen er dmt for noe straffbart.  Ikke minst hvis den det gjelder ikke har reell mulighet til ta til motmle, fordi vedtak treffes mens personen er utenlands og ikke fr kunnskap om vedtaket. Hever man blikket fra formalitetene og ser p dette i det videre landskapet disse sakene typisk foregr i, ser man ogs hvordan en slik hjemmel kan misbrukes politisk, med i verste fall fatale flger for den det gjelder. Eksemplene fra Storbritannia, nevnt i denne artikkelen fra 2013 i avisen The Independent, illustrerer noen av tankekorsene.

Etter min mening er det derfor klokt om Stortinget ber om grundigere utredning av denne delen av lovforslaget, fr noe lignende eventuelt fremmes for Stortinget igjen. 

(​Innlegget er ogs publisert p min nettside Uhuru, der jeg ellers skriver om menneskerettigheter og rettsstat.)

Ytringsansvar - ogs for deg i sosiale medier

 

Som Nettavisens redaktr, Gunnar Stavrum, skrev i kommentaren "Rykter og sverting er noe annet enn journalistikk" tidligere denne uken, forholder serise redaksjoner seg til en rekke presseetiske normer nr de vurderer publisere saker som inneholder beskyldninger om at identifiserbare personer har begtt straffbare eller andre sterkt kritikkverdige handlinger. 

Presseetikken stiller blant annet krav til kildekritikk og -kontroll, til operere med pne kilder og, ikke minst, til at den som utsettes for sterke beskyldninger gis rett til samtidig imtegelse. underlegge seg pressens egne etiske regelverk - Vr Varsom-plakaten (VVP) - er en frivillig sak. De fleste tradisjonelle norske mediene har gjort det, og er medlemmer av Norsk Presseforbund. 

Fordi vi har ytringsfrihet i Norge, og fordi Grunnloven 100 blant annet forbyr forhndssensur og -kontroll av ytringer, kan myndighetene ikke kreve at vi er medlemmer av Norsk Presseforbund eller at vi underlegger oss VVP, som vilkr for at vi skal kunne publisere hva vi har p hjertet. 

Nr vi publiserer vre ytringer p Facebook, Instagram, Twitter, YouTube eller andre steder der ytringene er tilgjengelige for andre enn en helt begrenset, privat krets, er vi imidlertid underlagt nyaktig de samme lovene som Nettavisen, NRK og alle de "ordentlige" mediene. For eksempel er personvernet ogs beskyttet i Grunnloven, i paragraf 102 - og gjennom regler om straff og/eller erstatningsansvar for den som krenker andres privatliv eller omdmme. Vi har alle det samme rettslige ansvaret for hva vi ytrer, som pressen har for hva den publiserer - blant annet nr det gjelder hva som lovlig kan sies om andre mennesker. 

Dette ble sltt uttrykkelig fast av Oslo tingrett i en dom i gr, i en sak mellom Norges strste "youtuber", Dennis Vareide (som jeg var advokat for i saken), og en annen youtuber som hadde lagt ut flere videoer med alvorlige beskyldninger mot Vareide. (Les/se mer om saken blant annet p dn.no og nrk.no.)

Oslo tingrett skrev flgende om det ansvaret som ogs gjelder for hva folk publiserer i sosiale medier:

Etter saksktes forklaring i retten, sitter retten med inntrykk av at sakskte og andre unge youtubere kan se ut til vre av den oppfatning at det foreligger en form for utvidet ytringsfrihet p YouTube og andre sosiale medier. P denne bakgrunn finner retten det innledningsvis nyttig kort og overfladisk fremheve den uomstridte og overordnede regel p dette omrdet, nemlig at det gjelder de samme regler om rekrenkelser og privatlivets fred p internett som i samfunnet for vrig. De samme regler om ytringsfrihetens grenser som for eksempel aviser og NRK i utgangspunktet er bundet av, gjelder ogs for eksempel p YouTube, Facebook, Snapchat, Twitter og Instagram. beskylde noen for straffbare forhold, eller fremsette andre rekrenkende beskyldninger p en pen YouTube- eller Facebookside, kan vre forbudt og fre til erstatningsansvar. Det samme gjelder for straffelovens bestemmelse om krenkelse av privatlivets fred (straffeloven $ 267), som har en strafferamme p fengsel inntil ett r, og for diskriminerende og hatefulle ytringer fremsatt p internett (straffeloven $ 185), som har en strafferamme p fengsel inntil tre r.

 

Hovedregelen etter reglene om rekrenkelser, er at den som beskylder andre, identifiserbare personer, for straffbare eller andre sterkt kritikkverdige forhold, bare er beskyttet av ytringsfriheten om beskyldningene kan dokumenteres (sannsynliggjres). Man kan, som pressen ofte gjr, uansett g fri hvis man som et ndvendig ledd i kritisk journalistikk om saker som har offentlig interesse, videreformidler pne kilders beskyldninger mot en annen og man lar den beskyldte komme til orde samtidig - og man ellers gir en balansert dekning der man korrigerer underveis nr saken utvikler seg og man selv ikke tar stilling. Har man derimot ingen pne kilder eller annen dokumentasjon som kan sannsynliggjre beskyldningen, blir man erstatningsansvarlig overfor den beskyldte. Som tingretten sa i den aktuelle saken, ved sitere en tidligere avgjrelse fra Hyesterett:

"Hovedregelen er at usanne rekrenkende uttalelser om faktiske forhold ikke er beskyttet [av ytringsfriheten]. Det m foreligge spesielle grunner for fravike denne hovedregel." 

 

Nr man ikke flger de prinsippene som den etablerte pressen gjr - og som langt p vei flger av presseetikken - gr det derfor fort galt, slik det gjorde for youtuberen i saken:

"Etter bevisfrselen er det p det rene at Foss ikke har bevist - ei heller forskt bevise - at beskyldningene inneholder et snev av sannhet. Samtlige av de omstridte utsagn er udokumenterte og kan synes som oppkonstruerte. Foss har i retten forklart at han visstnok skal ha snakket med eller tekstet med noen av jentene, eller med noen som kjente jentene, og at han bare refererer deres utsagn. Uansett kan ikke Foss skyte seg inn under at han bare refererer udokumenterte beskyldninger fra andre han er selv ansvarlig for de beskyldninger han viderebringer p sin videoblogg [...]" 

 

Selv om det ogs tidligere har vrt noen saker oppe for domstolene, der "vanlige" folk har blitt dmt for rekrenkelser, krenkelser av privatlivets fred og annet, for ting de har publisert om andre mennesker i sosiale medier, er Oslo tingretts dom nok den frste som s klart uttrykker at skal du publisere beskyldninger mot andre mennesker, spiller det i utgangspunktet ingen rolle om du gjr det som privatperson eller som avis. De samme reglene gjelder - og de gjelder ogs i sosiale medier. 

Dette kan vre en grei pminnelse for flere, ikke minst i forbindelse med #metoo-fenomenet. Jeg skrev nrmere om ansvaret forbundet med anklage folk for seksuelle krenkelser i november i fjor i innlegget "Sex, sannhet og sosiale domstoler".

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkr | om oss | kontakt oss | infobloggen