hits

Blogg

Tap av statsborgerskap

Mange har med rette reagert på justisministerens uakseptable retorikk overfor det stortingskomiteflertallet som ikke stemte for å vedta deler av regjeringens lovforslag om nye bestemmelser om tap av statsborgerskap.

Faksimile av innlegg på justisminister Sylvi Listhaugs Facebook-side 9, mars 2018

Mange har imidlertid tilsynelatende ikke satt seg helt inn i selve lovforslaget og hvilken del av det som Stortingets kommunal- og forvaltningskomite ikke ville vedta.

Justisministeren har selv bidratt til en grov feilfremstilling, når hun har formidlet at det som ble stemt ned var hjemmel til å ta statsborgerskapet fra "fremmedkrigere og terrorister". Den delen av forslaget som ble stemt ned, dreide seg om personer som ikke er dømt for noe.

Forslaget er nemlig todelt (og begge deler forutsetter av personen i utgangspunktet har et annet statsborgerskap i tillegg til sitt norske):

Den ene delen er at det som del av straffedommen mot personer som er funnet skyldig i visse straffbare handlinger (herunder terrorhandlinger) og som i tillegg har "utvist fremferd sterkt til skade for Norges vitale interesser", som del av straffedommen kan dømmes til å miste sitt norske statsborgerskap.

Denne delen av forslaget er i samsvar med hva som ble anbefalt i den offentlige utredningen NOU 2015:4 som regjeringen innhentet som grunnlag for arbeidet med mulig lovendring.

Denne delen av forslaget var det også flertall for i komiteen. Dette vil derfor sikkert bli vedtatt av Stortinget senere denne uken, som ny paragraf 26a i statsborgerskapsloven.

Den andre delen går ut på at også personer som ikke er dømt for noe straffbart forhold, skulle kunne fratas sitt norske statsborgerskap, dersom vedkommende har "utvist fremferd sterkt til skade for Norges vitale interesser [...] av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser". Regjeringen har forslått at dette kunne avgjøres administrativt (det vil si av forvaltningen), slik at vedkommende person eventuelt selv må bringe vedtaket inn for domstolene, dersom han/hun ville få vedtaket overprøvd.

Denne delen av forslaget er ikke i samsvar med anbefalingene i NOU 2015:4.

I komiteen var det imidlertid flertall for å vedta selve hjemmelen, men flertallet mente at det kunne være snakk om et så vidt inngripende vedtak, at det ? i likhet med i de tilfeller der det samme skjer som ledd i en straffesak ? burde besluttes av domstolene.

Det er altså bare i dette spørsmålet at regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet ikke fikk med seg komiteflertallet. På dette punktet ble det innstilt på at "Stortinget ber regjeringen om å komme tilbake med forslag om at tilbakekall av statsborgerskap, uavhengig av årsak, skal avgjøres av domstolen".

Uten å gå i dybden på spørsmålet her, nevner jeg at den delen av forslaget som ble stemt ned, også juridisk sett, reiser kompliserte og nyanserte spørsmål.

Det dreier seg i utgangspunktet om en type inngrep som formelt sett typisk hører under forvaltningen (med eventuell etterfølgende domstolsprøving av vedtaket). Samtidig kan det være tale om svært inngripende vedtak i enkelte av sakene, basert på dels vage kriterier - og der det i tillegg kan være en fare for at man som grunnlag for vedtaket bygger på forhold som etter sin art er parallelle med forhold som er straffbare, men uten at man kan føre strafferettslig bevis for dem.

Dersom et slikt vedtak i et konkret tilfelle i realiteten må regnes som straff i henhold til Grunnloven og/eller Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), er det ingen tvil om at avgjørelsen må treffes av en domstol, før den kan gjøres gjeldende.

Det er lett å se at når vilkårene ellers fremstår som like som i tilfellene der personen faktisk er dømt for straffbare terrorhandlinger, vil det kunne være fristende for forvaltningen å benytte det alternativet der man ikke behøver å ta ut tiltale og bevise straffeskyld. Der hvor vedtaket i realiteten fremstår som en omgåelse av de strafferettslige rettssikkerhetsgarantiene, vil det være problematisk at det er forvaltningen som treffer avgjørelsen.

I andre tilfeller vil det derimot kunne være innenfor både Grunnloven og EMK, og i samsvar med den alminnelig arbeidsdeling mellom forvaltningen og domstolene, at vedtaket treffes av forvaltningen, med rett til etterfølgende prøving av vedtaket i domstolene. Det forutsetter imidlertid selvfølgelig at prosessen for øvrig tilfredsstiller de nødvendige krav til forholdsmessighet og rettssikkerhet.

Selv om det ikke foreligger rettspraksis som har avklart dette generelt, viser avgjørelser fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) at også administrative vedtak kan aksepteres i slike saker. Dette dreier seg imidlertid om helt konkrete vurderinger i den enkelte sak. Det er for eksempel forskjell på å vedta tap av statsborgerskap der den det gjelder selv befinner seg og har familien sin i det andre landet og ellers har svak tilknytning til Norge, enn der personen bor og har ektefelle og barn i Norge. Dette innebærer likevel i utgangspunktet bare at forholdsmessighetsvurderingen vil måtte være strengere i noen av sakene. Det betyr ikke nødvendigvis at selve ordningen med at det opprinnelige vedtaket treffes av forvaltningen, vil underkjennes.

Det er med andre ord legitimt ? i alle fall rent juridisk ? å mene det både ene eller det andre på det ene punktet i lovforslaget som flertallet i stortingskomiteen innstilte mot å vedta.

Når justisministeren beskylder stortingsflertallet for å mene at "terroristenes rettigheter er viktigere en nasjonens sikkerhet", er det imidlertid både en direkte feilaktig fremstilling av premissene og uttrykk for en uholdbar retorikk og bildebruk i et demokrati.

Det blir imidlertid også dels feil, dels betydelig overdrevet, når mange fremstiller denne delen av regjeringens forslag som et åpenbart rettstridig angrep på Grunnloven.

Det er likevel all grunn til å være generelt skeptisk til en hjemmel for rent administrativt å stemple noen som en «folkefiende», som grunnlag frata vedkommende statsborgerskapet, uten at personen er dømt for noe straffbart.  Ikke minst hvis den det gjelder ikke har reell mulighet til å ta til motmæle, fordi vedtak treffes mens personen er utenlands og ikke får kunnskap om vedtaket. Hever man blikket fra formalitetene og ser på dette i det videre landskapet disse sakene typisk foregår i, ser man også hvordan en slik hjemmel kan misbrukes politisk, med i verste fall fatale følger for den det gjelder. Eksemplene fra Storbritannia, nevnt i denne artikkelen fra 2013 i avisen The Independent, illustrerer noen av tankekorsene.

Etter min mening er det derfor klokt om Stortinget ber om grundigere utredning av denne delen av lovforslaget, før noe lignende eventuelt fremmes for Stortinget igjen. 

(​Innlegget er også publisert på min nettside Uhuru, der jeg ellers skriver om menneskerettigheter og rettsstat.)

Ytringsansvar - også for deg i sosiale medier

 

Som Nettavisens redaktør, Gunnar Stavrum, skrev i kommentaren "Rykter og sverting er noe annet enn journalistikk" tidligere denne uken, forholder seriøse redaksjoner seg til en rekke presseetiske normer når de vurderer å publisere saker som inneholder beskyldninger om at identifiserbare personer har begått straffbare eller andre sterkt kritikkverdige handlinger. 

Presseetikken stiller blant annet krav til kildekritikk og -kontroll, til å operere med åpne kilder og, ikke minst, til at den som utsettes for sterke beskyldninger gis rett til samtidig imøtegåelse. Å underlegge seg pressens egne etiske regelverk - Vær Varsom-plakaten (VVP) - er en frivillig sak. De fleste tradisjonelle norske mediene har gjort det, og er medlemmer av Norsk Presseforbund. 

Fordi vi har ytringsfrihet i Norge, og fordi Grunnloven § 100 blant annet forbyr forhåndssensur og -kontroll av ytringer, kan myndighetene ikke kreve at vi er medlemmer av Norsk Presseforbund eller at vi underlegger oss VVP, som vilkår for at vi skal kunne publisere hva vi har på hjertet. 

Når vi publiserer våre ytringer på Facebook, Instagram, Twitter, YouTube eller andre steder der ytringene er tilgjengelige for andre enn en helt begrenset, privat krets, er vi imidlertid underlagt nøyaktig de samme lovene som Nettavisen, NRK og alle de "ordentlige" mediene. For eksempel er personvernet også beskyttet i Grunnloven, i paragraf 102 - og gjennom regler om straff og/eller erstatningsansvar for den som krenker andres privatliv eller omdømme. Vi har alle det samme rettslige ansvaret for hva vi ytrer, som pressen har for hva den publiserer - blant annet når det gjelder hva som lovlig kan sies om andre mennesker. 

Dette ble slått uttrykkelig fast av Oslo tingrett i en dom i går, i en sak mellom Norges største "youtuber", Dennis Vareide (som jeg var advokat for i saken), og en annen youtuber som hadde lagt ut flere videoer med alvorlige beskyldninger mot Vareide. (Les/se mer om saken blant annet på dn.no og nrk.no.)

Oslo tingrett skrev følgende om det ansvaret som også gjelder for hva folk publiserer i sosiale medier:

«Etter saksøktes forklaring i retten, sitter retten med inntrykk av at saksøkte og andre unge youtubere kan se ut til å være av den oppfatning at det foreligger en form for utvidet ytringsfrihet på YouTube og andre sosiale medier. På denne bakgrunn finner retten det innledningsvis nyttig kort og overfladisk å fremheve den uomstridte og overordnede regel på dette området, nemlig at det gjelder de samme regler om ærekrenkelser og privatlivets fred på internett som i samfunnet for øvrig. De samme regler om ytringsfrihetens grenser som for eksempel aviser og NRK i utgangspunktet er bundet av, gjelder også for eksempel på YouTube, Facebook, Snapchat, Twitter og Instagram. Å beskylde noen for straffbare forhold, eller å fremsette andre ærekrenkende beskyldninger på en åpen YouTube- eller Facebookside, kan være forbudt og føre til erstatningsansvar. Det samme gjelder for straffelovens bestemmelse om krenkelse av privatlivets fred (straffeloven $ 267), som har en strafferamme på fengsel inntil ett år, og for diskriminerende og hatefulle ytringer fremsatt på internett (straffeloven $ 185), som har en strafferamme på fengsel inntil tre år.»

 

Hovedregelen etter reglene om ærekrenkelser, er at den som beskylder andre, identifiserbare personer, for straffbare eller andre sterkt kritikkverdige forhold, bare er beskyttet av ytringsfriheten om beskyldningene kan dokumenteres (sannsynliggjøres). Man kan, som pressen ofte gjør, uansett gå fri hvis man som et nødvendig ledd i kritisk journalistikk om saker som har offentlig interesse, videreformidler åpne kilders beskyldninger mot en annen og man lar den beskyldte komme til orde samtidig - og man ellers gir en balansert dekning der man korrigerer underveis når saken utvikler seg og man selv ikke tar stilling. Har man derimot ingen åpne kilder eller annen dokumentasjon som kan sannsynliggjøre beskyldningen, blir man erstatningsansvarlig overfor den beskyldte. Som tingretten sa i den aktuelle saken, ved å sitere en tidligere avgjørelse fra Høyesterett:

"Hovedregelen er at usanne ærekrenkende uttalelser om faktiske forhold ikke er beskyttet [av ytringsfriheten]. Det må foreligge spesielle grunner for å fravike denne hovedregel." 

 

Når man ikke følger de prinsippene som den etablerte pressen gjør - og som langt på vei følger av presseetikken - går det derfor fort galt, slik det gjorde for youtuberen i saken:

"Etter bevisførselen er det på det rene at Foss ikke har bevist - ei heller forsøkt å bevise - at beskyldningene inneholder et snev av sannhet. Samtlige av de omstridte utsagn er udokumenterte og kan synes som oppkonstruerte. Foss har i retten forklart at han visstnok skal ha snakket med eller tekstet med noen av jentene, eller med noen som kjente jentene, og at han bare refererer deres utsagn. Uansett kan ikke Foss skyte seg inn under at han bare refererer udokumenterte beskyldninger fra andre han er selv ansvarlig for de beskyldninger han viderebringer på sin videoblogg [...]" 

 

Selv om det også tidligere har vært noen saker oppe for domstolene, der "vanlige" folk har blitt dømt for ærekrenkelser, krenkelser av privatlivets fred og annet, for ting de har publisert om andre mennesker i sosiale medier, er Oslo tingretts dom nok den første som så klart uttrykker at skal du publisere beskyldninger mot andre mennesker, spiller det i utgangspunktet ingen rolle om du gjør det som privatperson eller som avis. De samme reglene gjelder - og de gjelder også i sosiale medier. 

Dette kan være en grei påminnelse for flere, ikke minst i forbindelse med #metoo-fenomenet. Jeg skrev nærmere om ansvaret forbundet med å anklage folk for seksuelle krenkelser i november i fjor i innlegget "Sex, sannhet og sosiale domstoler".

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen